Feelings and shit

Jeg snakker jo alldri om følelser til noen.. Så jeg føler det er lettere å bare skrive om de her 

til masse andre mennesker som jeg ikke kjenner, å kanskje kan få meg til å føle meg bedre..

Det å være alene er ganske grusomt egentlig. Har egentlig alltid vært alene, men har alltid

hatt familien rundt meg som bare har holdt meg med selskap bare med å være rundt meg.

Jeg har alltid følt meg som "det sorte får" i familien, fordi jeg har alltid hatt en følelse av at de på en måte missliker meg, men de viser det jo ikke selvfølelig. Men siden det er meg det handler om så er det ikke vanskelig å legge merke til. Jeg har alldrig fortalt det til noen så føler meg litt slem som i det hele tatt skriver det her, det er jo ikke hyggelig å si det..

Men jeg skjønner ikke hvordfor jeg er "det sorte får"?? 

Kan det være fordi jeg har en musikksmak som gjør dem ukomfortabel, eller er det fordi jeg har så sterke meninger å gir meg ikke? Jeg skjønner egentlig ikke.

Men etter jeg ble mamma så har jeg merket at de ser på meg som et helt annet menneske.

For dem ser jeg er en kjempeflink mamma! Jeg er ansvarlig å selvstendig og allt det andre dem ikke trodde jeg var. Så jeg har en liten vinnerfølelse selv om jeg ser dem fortsatt ikke liker meg så godt som de andre i familien.

Jeg er en slik person som ikke snakker så mye, jeg lytter til det andre sier å glemmer nesten alldri det heller. Jeg ser veldig lett på andre hvordan de føler seg selvom dem ikke viser det eller forteller om det.

Jeg er lei av å bli gjort narr av av alle rundt meg, hva er det jeg gjør som er så galt hele tiden? Kan ikke bare folk godta at jeg ikke er en artigkar, eller en person som bøyer meg i støvet for alle andre.

På skolen har jeg alltid vært den personen som er anderledes. Men greia er bare at jeg har alltid vært meg selv og ikke endret meg for å passe inn. Jeg har alldrig latt noen mobbere få mobbe venner av meg, eller meg selv uten at de har fått dobbelt så værre igjenn. Jeg er en tøff person som sier det jeg mener uansett!

Etter jeg flyttet hit jeg bor nå ha jeg fått ett par tatoveringer å har ikke vært hjemme etter det. Men snart skal jeg hjem igjenn, å jeg både gruer å gleder meg til dem ser det. Jeg bare ser for meg de fjesene dem blir å ha, alle de teite spørsmålene.. Akkurat som om jeg liker smerte, men det gjør jeg ikke. Jeg tatoverer meg ikke fordi jeg vil føle smerte, jeg gjør det fordi jeg synes det er pent med tatoveringer og veldig sexy!

Så det å sitte her alene, dag etter dag er blitt ganske depresivt. Å allt jeg vil ha er en venn!

Men siden jeg har litt vanskelig for å få meg venner, så er det litt tungt.

Jeg sier alltid at jeg ikke vil ha en kjæreste, fordi det er bare ett helvette hele tiden..

Men jeg vil faktisk ha det. Jeg vil finne meg en som skjønner meg, og er snill! Det kommer vel etterhvert ja, men begynner å bli litt utålmodig. For etter å ha vært singel i over 2 år å enda ikke har møtt en eneste en som har lyst til å være sammen med deg, blir ganske så irriterende etter en stund. Selvtillitten blir knust og du bare går rundt å føler deg som søppel.

Det vil jeg ikke lengre, jeg vil føle meg sexy, å i det heletatt værdt noe. Jeg vil at jeg skal være den ene personen i noen sitt liv som virkeli betyr ALLT for dem. 

:)